Til Mamma
Min kjære, vakre og fantastiske Mamma.
Du er mitt forbilde og min styrke. Du har vist meg at alt går an og at alt alltid går bra. Du har alltid et smil, et håp og en optimisme jeg ikke kjenner noen andre som har.
Jeg husker første skoledag så godt. Dagen før hadde du lagt fram tøyet jeg skulle ha på meg, fin shorts og en tynn genser. Røde sløyfer til flettene. Du hadde klippet den blonde panneluggen min så den ikke hang i øynene mine lenger. Du vekket meg og jeg skulle kle meg. Jeg nektet å ha på meg klærne du la fram, så vi gikk å spiste frokost. Jeg sølte melk over hele meg og måtte skifte. Du ble ikke sur, du bare lo og sa at det går bra, klær kan jo vaskes. Det eneste jeg ville ha på meg var storebror sin gamle shorts og t-skjorte som var oransje med turkise palmer på. Mamma gredde håret mitt og satte det i en hestehale og lot meg kle på meg det jeg ville. Å begynne på skolen i Bærum er en jævla audition, hvem sine barn er søtest, mest høflige, finest kledd. Mamma brydde seg ikke om noen av de andre dumme foreldrene som kom slepende på barn som gråt og fikk grønske på de nye chinosene sine, selvfølgelig skulle jeg føle meg vel.
Du og jeg har klart alt sammen Mamma. Jeg husker så godt når jeg skulle gå på skolen, var på vei ut døren, men hadde en dårlig magefølelse og tvang deg til å legge deg. Du la deg i sengen og hadde så vondt, du var helt blek i ansiktet og måtte støtte deg på den 16 år gamle datteren din for å komme opp trappen. Jeg ringte pappa og sa at han måtte komme hjem. Du ringte pappa og sa at han ikke skulle komme likevel. Du er så sta Mamma, og jeg tror det er en av grunnene til at du er så sterk og nesten uknekkelig. Jeg ringte pappa på nytt og han kom hjem. Et kvarter senere var ambulansen kommet og de tok deg og pappa og hjerteinfarktet med seg.
En gang fikk jeg et brev i posten. Det var en dag i oktober. Mamma hadde sendt meg et brev med en brystkreftsløyfe. En uke senere ringte Mamma meg og fortalte at hun ikke var helt frisk. Det var som om hele universet ville foreberede meg på hva Mamma ikke visste selv en gang. Du var gjennom en haug med prøver og jeg var gjennom en haug med eksamener. Det var et press uten like. Jeg bodde 4,5 time hjemmefra og ville bare hjem hele tiden. Du ringte meg hver dag og sa at det kom til å gå fint. Du sa at den neste prøven kom til å være god. Du prøvde å dekke over hvor sliten du var, prøvde å skåne meg fra virkeligheten, ikke la meg vite at til og med du kunne bli sliten og ha det vondt. Jeg hørte det på stemmen din hver dag Mamma. Hvor sliten du ble av medisinene og strålingen. Jeg hørte hvor redd du var. Jeg kjenner deg jo best av alle i hele verden Mamma.
Men du og jeg, vi to klarer alt vi. Vi har alltid klart alt.
